Vi sto opp tidlig, ble hentet av taximannen vår, og kjørte mot togstasjonen. Det var masseveiarbeid og venting, så turen tok himla lang tid. Sjåføren hadde også tatt feil av avreisetiden til toget vårt, så før vi kom ned til stasjonen så vi tatt toget sto klart til å kjøre. Litt småkrise, for det går ikke så ofte tog på denne strekningen. Vi løp, med sekker, bagger og nisteposer hengende rundt oss. Vi prøvde å få den vanvittig treige billettmannen til å skyndte seg bare litt, men han var og ble treig. Med billettene i munnen løp vi til toget og hoppet inn i vogna. Ingrid lå pladask på magen på gulvet, med havrekjeks spredt overalt rundt seg, da toget begynte å rulle. Vi rakk det med under tjue sekunders margin.
Deretter puttet Bendik sekkene opp på hattehylla, og vi kunne endelig senke skuldrene. Det varte i under to minutter, før vi hørte et smell. Den tunge, blå sekken hadde falt ned i settet ved siden av en munk. Godt vi ikke traff ham, for den sekken er tung, og det hadde vært litt dumt å skade en munk. Han tok det hele helt med ro, og rakk ut en hand for å hilse på oss.
Vel fremme i Hatton fant vi oss en tuk-tuk, og begynte den to timer lange kjøreturen mot Dalhousie (hvor Adam’s Peak ligger). På veien så vi en festival, dansing, mye fin natur (som vanlig), og mange teplantasjer (som vanlig). Vi smakte også på kaffebær (ikke så godt) og møtte to søte jenter som gjerne ville hilse på oss. Vi spurte hva de drev med, og de svarte at de leitet etter en do. Herlig ærlige, og veldig skjønne! 
Den høye fjelltoppen på bildene under er forresten Adam’s Peak, og det er dit opp vi skal gå i natt! Vi ønsker oss selv lykke til!
Ingrid & Bendik 