Tuk-tuk i Hatton

Vi sto opp tidlig, ble hentet av taximannen vår, og kjørte mot togstasjonen. Det var masseveiarbeid og venting, så turen tok himla lang tid. Sjåføren hadde også tatt feil av avreisetiden til toget vårt, så før vi kom ned til stasjonen så vi tatt toget sto klart til å kjøre. Litt småkrise, for det går ikke så ofte tog på denne strekningen. Vi løp, med sekker, bagger og nisteposer hengende rundt oss. Vi prøvde å få den vanvittig treige billettmannen til å skyndte seg bare litt, men han var og ble treig. Med billettene i munnen løp vi til toget og hoppet inn i vogna. Ingrid lå pladask på magen på gulvet, med havrekjeks spredt overalt rundt seg, da toget begynte å rulle. Vi rakk det med under tjue sekunders margin.

Deretter puttet Bendik sekkene opp på hattehylla, og vi kunne endelig senke skuldrene. Det varte i under to minutter, før vi hørte et smell. Den tunge, blå sekken hadde falt ned i settet ved siden av en munk. Godt vi ikke traff ham, for den sekken er tung, og det hadde vært litt dumt å skade en munk. Han tok det hele helt med ro, og rakk ut en hand for å hilse på oss.  Vel fremme i Hatton fant vi oss en tuk-tuk, og begynte den to timer lange kjøreturen mot Dalhousie (hvor Adam’s Peak ligger). På veien så vi en festival, dansing, mye fin natur (som vanlig), og mange teplantasjer (som vanlig). Vi smakte også på kaffebær (ikke så godt) og møtte to søte jenter som gjerne ville hilse på oss. Vi spurte hva de drev med, og de svarte at de leitet etter en do. Herlig ærlige, og veldig skjønne!      Den høye fjelltoppen på bildene under er forresten Adam’s Peak, og det er dit opp vi skal gå i natt! Vi ønsker oss selv lykke til!

Besøk på teplantasjer i Nuwara Eliya

Sri Lanka er verdens største te-produsent, og over alt hvor vi har vært til nå har vi sett massevis av teplantasjer. Legg til at vi er over middels glade i te, og dermed er det vel ikke vanskelig å forstå at et av våre mange «Sri Lanka»-mål har vært å besøke minst en tefabrikk. I dag slo vi skikkelig på stortromma, og besøkte ikke mindre enn to av de største tefabrikkene i området rundt Nuwara Eliya!  

Første stopp var «Blue Fields», hvor vi ble møtt av en søt, ung jente. Hun viste oss rundt på fabrikken, og forklarte om alle prosessene teen går igjennom, fra å være en busk som plukkes for hånd, til å tørkes i fri luft, lufttørkes, presses, hakkes, varmes og tilsettes smak. Lang prosess, med andre ord! Det var spennende å følge med på teens rundtur, og vi ble overrasket over alt arbeidet som faktisk må til for å lage en kopp med te! Og over hvor mange typer forskjellig te det finnes, og hvordan dette påvirker smaken. Etter omvisningen fikk vi smake på «Blue Fields» egne spesial-te, og handlet med oss litt fra butikken deres. 

Neste stopp var «Mackwood’s», en annen stor produsent i området i Nuwara Eliya! Vi var på omvisning her og, før vi satt oss ned med en ny tekanne. Stilige karer i hvitt likte også teen, så det hadde vi felles! «Mackwood’s» var en veldig fin fabrikk, og hele området er veldig idyllisk. Ingrid kjøpte seg en hvis tekanne i porselen, så da må vi bære med oss den resten av turen. Håper det holder seg like hel, haha!    På vei tilbake til hotellet stoppet vi for å se på enda et fossefall, og utsikten over Nuwara Eliya. Det er så fint her, og alt er så grønt og rent. Vi vil ikke reise herifra, men allerede i morgentidlig må vi det. Neste stopp er «Adam’s Peak», et hellig fjell vi skal gå opp til midt på natta, for å rekke soloppgang. Grugleder oss. 

«World’s End»

Nok en gang sto vi opp før sola, og med trøtte fjes og nistepakke, labbet vi ut av hotellet og til bilen som skulle kjøre oss til verdens ende. Ikke bokstaveligtalt, men til enda en av Sri Lankas nasjonalparker, hvor vi skulle gå til stupet «World’s End», for å se enda en fantastisk utsikt!  

Horton Plains er den eneste nasjonalparken i dette landet hvor det er lov for oss mennesker å bevege oss uten safarijeep. Grunnen til det er at alle de ville dyrene ble skremt bort fra området for hundre år siden, da de engelske kolonistene brukte stedet til «helgejakt» på elefanter og andre dyr. Dyrestammene ble så godt som utryddet, og siden har de ikke vendt tilbake. «Det er og bli sant, at ingen husker så godt om en elefant» heter ordtaket, og en elefantflokk glemmer ikke steder hvor den har blitt truet, og i generasjoner har dette blitt «gjenfortalt», så de holder seg unna. Ganske trist i grunn, for dette er fine områder for dyrene! 

Etter noen kilometer i kupert terreng var vi fremme på «World’s End», og kunne betrakte det 873 meter høye stupet. Helt vilt å kikke ned på, for det er himla langt! Vi tok en kjekspause, og beundret utsikten, stupet og sola. Litt av en morgen! Vi var heldige med været, men på dager som er enda klarere enn denne, sies det at det er mulig å se helt til havet fra «Wold’s End». Ganske imponerende, for vi befinner oss midt inne i landet, og det er langt til havet herifra.

Fortsatte rundturen gjennom høye stråområder, og var veldig glad for at vi hadde startet turen tidlig på morgenen, for det blir jammen varmt utover formiddagen! Vi startet å gå med ullundertøy (og var småkalde) til å svette i bare singlet. Syntes synd på alle dem som startet turen når vi allerede var ferdige, det må ha blitt en litt vel varm opplevelse! I løpet av den drøye mila vi gikk fikk vi se masse fin natur, fossefall, små innsjøer og elleville kinesere som skulle dokumentere hver meter de gikk. 

Tilbake på hotellet, etter en veldig lang dag, ble det tid for en akutt hvil. Noen vil kanskje si at det ser ut som en powernap, men sannheten er at Ingrid ikke ville bevege seg før Bendik lovet at hun kunne få et Kinderegg om hun ble med til byen. (Det er jo tross alt helg!) 

«Ella Rock»

Dagens tur gikk til denne fjelltoppen, også kjent som «Ella Rock». Vi startet tidlig på morgenen, av flere grunner; for å unngå den sterkeste sola og varmen, og for å komme til toppen før det ble for tåkete.    Med oss hadde vi en guide, noe som var veldig praktisk. Veien/stien var til tider veldig vanskelig å finne, vi gikk både gjennom flere åkere, hager og småhus. Det beste med guiden var uansett at han hadde full kontroll på togene, så da føltes det trygt å vandre på togskinnene. Togene her kjører ikke fort, så det er ikke noe problem å komme seg av skinnene i tide, men veldig bra å ha med en kjentmann! Mange artige historier hadde han også å fortelle, blant annet om late turister og griske lokale.    På stien oppover stoppet vi ved et fossefall, fikk tilbake pusten og kjølte oss litt ned ned kaldt vann i fjeset. Guiden vår var veldig opptatt av speilreflekskameraet vårt, så han er den dyktige fotograf i dette blogginnlegget. Han var og svært opptatt av at Ingrid ikke skulle skade seg, så det var på nippet til at han ville bære henne over alt av bekker og sprekker i fjellet. Snill fyr, men litt slitsom også.

         Vel oppe på toppen tok vi en velfortjent lunjpause, med vann, havrekjeks og mandariner. Utsikten var det ingenting å si på, for vi kunne se superlangt alle mulige veier! Bak Bendik ser dere toppen/kammen til «Little Adam’s Peak», som var vårt forrige turmål.   

Hurra for fine, Karoline!

 Kjære Karoline! Gratulerer så mye med 21-års dagen! Kos deg så mye du bare kan i dag! Drikk kakao, og tving Måns til å synge bursdagssang for deg (det fortjener du, haha!)! Jeg savner deg veldig, og kan nesten ikke vent til å se deg igjen 17.mai! Jeg har allerede begynt å planlegge den feiringen, for da har vi mye å rope hurra for! Gleder meg til sommer, sol, grilling på brygga, båtturer og soving på svaberg sammen med deg, fine bestevennen min!

Du er best, glem aldri det! Mange bursdagsklemmer fra meg til deg! (HJERTE!)

«Rose Garden Restaurant» i Ella

Vi var ute på gåtur, utforsket omgivelsene, og ble sultne. Og der rett frem for oss, fant vi tidenes koseligste restaurant! Utsikten var fantastisk, og tomatsuppa smakte veldig godt! Allikevel var det blomsterhagen og alle dyrene som gjorde dette til litt av en opplevelse.    Kattungene var bare noen uker gamle, og hadde verdens mest lodne pels. Vi ble der hele ettermiddagen, og ble gode venner med eieren av stedet og ungene hans. Vi hadde det veldig hyggelig, drakk hjemmelaget fersken-te og lærte masse om ulike fuglearter fra Asia.   Godt med litt rolige stunder også, for vi har litt for ofte altfor mye på planen, og da blir det ikke så mye tid til å bare sitte ned (med kattunger på fanget!). Vi ble på besøk helt til det ble mørkt og regnet kom, da tok vi tuk-tuk tilbake til gjestehuset vårt. Enda en fin dag, med veldig hyggelige mennesker på Sri Lanka!   

«Little Adam’s Peak»

 Etter en god natts søvn, var vi klare for å utforske området rundt Ella. Vi kjøpte med oss vann, bananer, mandariner og havrekjeks, og la ut på tur. Målet var «Little Adam’s Peak», som gjestehusinnhaveren vår hadde anbefalt oss å gå til. Vi satt i gang med godt mot, til tross for en heftig varme. Vi ble fort slitne, for i tillegg til varmen, ligger Ella ganske høyt over havet (1700 moh), så lufta er tynn her oppe! Men vi kom oss til toppen, og utsikten var fantastisk fin! Absolutt verdt strevet, for å si det mildt! Vi feira med en glass-cola og mandariner på toppen, og koste oss en god stund, før vi startet på nedturen igjen.  Vi gikk gjennom en stor teplantasje på vei ned, det kryr av dem i Sri Lanka! Fargen på tebladene er så fin, og det er grønt overalt vi kunne se. Planen vår er å besøke en tefabrikk, men det får bli en annen plass på Sri Lanka, for dagene vi har i Ella er allerde fullpakket med andre planer allerede.   

Ravana Falls

Neste stopp på turen vår i Sri Lanka var fjellbyen, Ella. Planen var egentlig å ta buss, men på grunn av helligdager ble det litt kronglete å få til. Istedefor leide vi en taxi sammen med et kjærestepar fra Polen, som spanderte rom og cola på turen. Ingrid måtte dessverre stå over, grunnet matforgiftning, men de andre tre koste seg, før polakkene sloknet og gikk glipp av den fine utsikten. Vi stoppet ved et kjent fossefall, som heterRavana Falls, og ristet liv i polakkene slik at de også fikk se. Naturen på Sri Lanka overrasker oss hver eneste dag, for det er alltid noe nytt og annerledes. Utrolig at et så lite land, og øy, kan ha slike varierte landskap, men her har de virkelig alt! Masse kyst, høye fjell, massevis av fossefall, pene kolonibyer, laguner og ikke minst; veldig mange hyggelige mennesker!

Safari i Yala National Park

Vi tok buss fra Tangalle, og etter seks timer var vi fremme i Tissamaharama. Fant frem til hotellet, spiste noen sandwicher, og hoppet i seng. Vi hadde nemlig booket fulldags-safari for neste morgen, så vi måtte stå opp 04.30. Litt i tidligste laget, men for å dra på safari kan man ofre noen timers søvn. 

Det var bare oss to i jeepen, så vi hadde god plass, og kunne bestemme hvor lenge vi ville se på hvert av dyrene, hva vi ville prøve å finne av arter osv. Veldig kjekt, men det var bare flaks, for vi betalte ikke noe ekstra for å få den luksusen. Sånn er det å reise i lavsesong!

 Safari i Yala National Park, skilte seg veldig fra safari i Tanzania, for her finnes det ikke store, åpne sletter. Det er buskas og trær over alt, utenom ved kystlinja. Derfor så vi ikke store flokker av gangen, men heller enkeltindivider som stakk hodet ut av krattet. Ganske spennnende, for plutselig hadde vi en elefant rett foran bilen vår, og plutselig fulgte hele familien etter for å hilse på oss. Elefanter er fine dyr!

 Yala er det stedet i verden med høyest leopardpopulasjon, men allikevel er de ganske sjeldne å se. Vi var igjen gørrheldige, og fikk se FIRE stykker; en som spiste ferskt kjøtt i et kratt, en som tuslet rundt (trolig på jakt) og to som slappet av på toppen av en stor stein. Sinnsyk kul opplevelse, men litt skummelt også, for de var jo så nær oss. Og de kan løpe innmari fort.   Stoppet ved en innsjø for å spise niste-nuddlene våre, og vips hadde vi en apeflokk i bilen. Ikke barebare, for de kan vist bite ganske hardt. Heldigvis fikk vi kommet oss raskt videre, så apene fikk ikke gjort for mye ugang.   Elefantene er så vant til safarijeepene, at de går helt opp til bilene. Vi har aldri vært så nær ville elefanter før, så det var gøy! Babyene er så søte, spesielt når de er så små at de ikke har helt kontroll på snablene sine; de veiver overalt! Herlig!  Ikke bare var dyrene fine, men naturen var helt spesiell. I tillegg var det både regn og sol omhverandre, så vi fikk både skybrudd, lyn, regnbuer, sol og øsregn.    Bendik er veldig fornøyd med å ha sett så mange varaner! Vil gjerne ha med en hjem til Norge, men tror tollerne vil si blankt nei. Påfugler er og en stor favoritt hos Bendik, så derfor var det stor stas at Yala bokstaveligtalt kryr av dem. Overalt satt det en påfugl, det ble nesten komisk etterhvert. Men fine, det er de virkelig!  Til sammen var vi på safari i 13 timer, og vi fikk sett så mye; natur, fugler og dyr! Enda en fantastisk dag her på Sri Lanka! 

Rolige timer på stranda og ved lagunen

Etter både tidlig morgener, og sene kvelder, var vi ganske slitne. Etter en lang frokost, med masse god frukt, toast, egg og en kanne te, gikk vi på stranda for å slappe av og bade! Egentlig bodde vi jo på stranda, men vi gikk hundre meter for å komme til den absolutt fineste plassen! Bølgene var (som vanlig her) veldig store, men det ble bading!   På vei tilbake til hotellet stoppet vi ved lagunen, for en siste dukkert. Det var helt rolig der, og vi kunne ligge i lagunevannet, og kikke bort på havet! Så fint!   Etter nok en runde med spagetti, var det tid for å finne bussen til Tissamaharama! Tangalle var så stille, ubeskrivelig fint og en god plass å ta det rolig på, så det var ganske trist å reise derfra etter kun to dager og en natt, men sånn er nå en gang backpackerlivet.